Avvikling av husmannsvesenet

Få av stuene på de gamle husmannsplassene står fortsatt i dag. Enkelte er blitt pusset opp og utvidet for å fungere som fritidsboliger, men mange er borte. Bildet er fra Nyborg, Augedal i Gran kommune 1989. (Foto: Randsfjordmuseene)Før 1850 bodde rundt 9 av 10 på landsbygda i Norge. Hovednæringen var basert på selvbergingsjordbruk, håndverk og naturalhushold. Nye og mer effektive driftsformer som kom i bruk på andre halvdel av 1800-tallet gav mindre behov for arbeidskraft på gårdene. Dette førte igjen til at folk søkte arbeid i byene. Fremveksten av fabrikker og industri gjorde at salgsproduksjon og pengehusholdning ble stadig viktigere. De ofte dårlige forholdene på husmannsplassene gjorde også sitt til at sønner og døtre søkte seg betalt arbeid andre steder enn hos bonden.

Denne utviklingen, som kalles for industrialiseringen, skjer altså samtidig som landbruket rasjonaliseres. Maskiner gjorde nå det som tidligere krevde mange menn. Dette er en av hovedårsakene til at tallet på husmenn halveres i perioden 1860 – 1900. En annen årsak er at utvandringen til Amerika og Canada skyter fart på denne tiden.

Husmannens situasjon var flere ganger oppe i Stortinget. Her fokuserte man på behovet for å sikre arbeidskraften på bygdene og begrense utflyttingen. Opprettelsen av Boligbanken i 1917 gav mange mulighet til å kjøpe plassen og bli selveier, dersom bonden gikk med på det. Det som skulle bli den endelige oppløsningen av husmannsvesenet var jordloven av 1928 som gav husmannen forkjøpsrett på plassen.

 
 
 

Arbeidsplikt

Arbeidsplikt har alle husmenn. Frem til 1851 kunne hele husmannsfamilien ha arbeidsplikt på gården. Plikten er ofte en del av leien for plassen. I kontrakten som skrives mellom bonden og husmannen står hvor mye som er pliktarbeid på gården. I tillegg kan bonden kreve at husmannen jobber for ham i travle perioder. Dette arbeidet er da vanligvis betalt.

Faredag

Faredag (Flyttedag) Brukes ofte i forbindelse med oppsigelse fra plassen. Det er to faredager i året, sommerdag 14. april og vinterdag 14. oktober.

Favn

Favn er lengdemål som brukes i forbindelse med vedhogst. En favn er ca. 1,8 meter.

Husmannskontrakt

Husmannskontrakt blir inngått mellom bonden og husmannen og beretter om hvilke plikter og rettigheter husmannen har. Lovverket krevde skriftlig kontrakt, men selv da var det mange som ikke inngikk skriftlige avtaler. En av grunnene kunne være at mange fortsatt ikke kunne skrive og lese. I tillegg var det ønskelig, men ikke noe absolutt krav, med tinglysning av kontrakten. Det var heller ikke noe kontrollapparat som så til at avtalene ble inngått skriftlig. Kontraktene kan ha forskjellige navn, så som fæstekontrakt og husmandsseddel. De tidligste benevnes ofte Fæste- eller Bygsel-Sedler.

Innerster

Innerster søker husrom på gården, eventuelt hos en husmann. De eier ikke annet enn det de går i og bor sjeldent på samme sted lenge om gangen. Mange levde av tigging og almisser.

Leilending

Leilending er en fri mann og har nokså lik status som bonden, men eier ikke jorden han driver selv. Han betaler leie for gården og har plikter (eks. vedlikeholdsplikt), men ikke arbeidsplikt. Rettighetene hans er langt bedre enn husmannens.

Livstidsfeste

Livstidsfeste betyr at husmannen ikke kan sies opp fra plassen med mindre han bryter vilkårene i kontrakten. Dette ble en lovfestet rett med loven av 1851 for husmenn som selv hadde ryddet plassen. Retten gjaldt for husmannen og konen, ikke barna.

Mæling

Mæling er ofte brukt i forbindelse med angivelser av mengde som skal slås under innhøsting (slått). En mæling er ca. fem mål.

Matrikulert gård

Matrikulert gård er en gård som er ført inn i et offentlig register, som oftest med utgangspunkt i skattlegging av gårdene.

Industrialisering

Industrialisering kalles den prosessen hvor et samfunn gradvis går fra manuelt til automatisert og maskinelt arbeid. I Norge skjedde denne forandringen i annen halvdel av 1800-tallet. Mindre behov for menneskelig arbeidskraft i jordbruket førte til at arbeidere flyttet til byene og tok arbeid i de nye fabrikkanleggene. Mange utvandret også til Amerika.

Pengehusholdning

Pengehusholdning er i motsetning til naturalhushold, et økonomisk prinsipp hvor penger blir brukt til å handle med. Dette medfører også at samfunnene oftest ikke er selvforsynte, men basert på å handle med andre samfunn for å skaffe det man trenger.

Naturalhusholdning

Naturalhusholdning vil si at et samfunn selv produserer det som trengs for å opprettholdes. Slike samfunn er ofte basert på jordbruk, jakt og fiske. Byttehandel er da en mulighet for å skaffe seg ting man trenger men ikke selv produserer.