Topplogo med navn for Husmenn i Oppland - arkivene forteller

Kildebruk

Hva er en kilde?

Innen historiefaget kan man si at en kilde er alle sporene som fortidens mennesker har etterlatt seg opp igjennom århundrene. Disse sporene kan være film og fotografier, kontrakter, møtereferater, personlige og offentlige brev, lydinnspillinger, gjenstander, spor i bakken og så videre. Ved hjelp av disse sporene kan historikere sette sammen biter av fortida – og på den måten beskrive deler av fortidssamfunnet. Utfordringen er å bruke de «riktige» bitene, slik at rekonstruksjonen blir så lik den virkeligheten som en gang var som mulig.

Hva kan kildene fortelle?

Før vi benytter oss av opplysninger vi får fra en kilde må vi derfor tenke gjennom en rekke spørsmål for å vite hvordan vi best kan bruke opplysningene.

Vi må spørre oss sjøl om hvem som har laget kilden, når og hvor kilden ble til, og om miljøet og omstendighetene rundt den. Vi må gå ut fra at for eksempel en storbonde på 1800-tallet ville betrakte og fortelle om husmannsvesenet og husmennenes kår på en annen måte enn husmannen sjøl ville gjøre. Så undersøker vi hva kilden forteller om, og hvem den henvender seg til. Er kilden en primær- eller sekundærkilde, og er den eventuelt en førstehånds- eller andrehåndsberetning? Primærkilder kaller vi den mest opprinnelige kilden til en opplysning. Et originalt dokument (for eksempel en husmannskontrakt) vil være en primærkilde til kunnskap om husmannsvesenet. En artikkel om husmannsvesenet i en bok vil som regel være basert helt eller delvis på primærkilder, men sjølve artikkelen blir en sekundærkilde.

Andre viktige og relevante spørsmål når en kilde skal vurderes vil være om kilden har nærhet i tid til det den forteller om, om kilden er falsk eller ekte, hvilke kunnskaper kildens opphavsmann har om kildens innhold eller emnet kilden handler om, hva som var kildens opprinnelige funksjon, om kilden hadde til hensikt å påvirke, hvor objektiv kilden er, om den gir en balansert eller skjev framstilling av forholdene, og om framstillingen er subjektiv og opplysninger bevisst utelatt. En ting er den informasjon som kildene gir, men det er også svært viktig å ha i bakhodet hva kildene ikke forteller. Et siste viktig spørsmål som dreier seg om kildens pålitelighet, er om det finnes uavhengige, sammenlignbare kilder som forteller om de samme forholdene.
Sammen vil alle disse spørsmålene bidra til en god kildekritikk.

Arbeidsplikt

Arbeidsplikt har alle husmenn. Frem til 1851 kunne hele husmannsfamilien ha arbeidsplikt på gården. Plikten er ofte en del av leien for plassen. I kontrakten som skrives mellom bonden og husmannen står hvor mye som er pliktarbeid på gården. I tillegg kan bonden kreve at husmannen jobber for ham i travle perioder. Dette arbeidet er da vanligvis betalt.

Faredag

Faredag (Flyttedag) Brukes ofte i forbindelse med oppsigelse fra plassen. Det er to faredager i året, sommerdag 14. april og vinterdag 14. oktober.

Favn

Favn er lengdemål som brukes i forbindelse med vedhogst. En favn er ca. 1,8 meter.

Husmannskontrakt

Husmannskontrakt blir inngått mellom bonden og husmannen og beretter om hvilke plikter og rettigheter husmannen har. Lovverket krevde skriftlig kontrakt, men selv da var det mange som ikke inngikk skriftlige avtaler. En av grunnene kunne være at mange fortsatt ikke kunne skrive og lese. I tillegg var det ønskelig, men ikke noe absolutt krav, med tinglysning av kontrakten. Det var heller ikke noe kontrollapparat som så til at avtalene ble inngått skriftlig. Kontraktene kan ha forskjellige navn, så som fæstekontrakt og husmandsseddel. De tidligste benevnes ofte Fæste- eller Bygsel-Sedler.

Innerster

Innerster søker husrom på gården, eventuelt hos en husmann. De eier ikke annet enn det de går i og bor sjeldent på samme sted lenge om gangen. Mange levde av tigging og almisser.

Leilending

Leilending er en fri mann og har nokså lik status som bonden, men eier ikke jorden han driver selv. Han betaler leie for gården og har plikter (eks. vedlikeholdsplikt), men ikke arbeidsplikt. Rettighetene hans er langt bedre enn husmannens.

Livstidsfeste

Livstidsfeste betyr at husmannen ikke kan sies opp fra plassen med mindre han bryter vilkårene i kontrakten. Dette ble en lovfestet rett med loven av 1851 for husmenn som selv hadde ryddet plassen. Retten gjaldt for husmannen og konen, ikke barna.

Mæling

Mæling er ofte brukt i forbindelse med angivelser av mengde som skal slås under innhøsting (slått). En mæling er ca. fem mål.

Matrikulert gård

Matrikulert gård er en gård som er ført inn i et offentlig register, som oftest med utgangspunkt i skattlegging av gårdene.

Industrialisering

Industrialisering kalles den prosessen hvor et samfunn gradvis går fra manuelt til automatisert og maskinelt arbeid. I Norge skjedde denne forandringen i annen halvdel av 1800-tallet. Mindre behov for menneskelig arbeidskraft i jordbruket førte til at arbeidere flyttet til byene og tok arbeid i de nye fabrikkanleggene. Mange utvandret også til Amerika.

Pengehusholdning

Pengehusholdning er i motsetning til naturalhushold, et økonomisk prinsipp hvor penger blir brukt til å handle med. Dette medfører også at samfunnene oftest ikke er selvforsynte, men basert på å handle med andre samfunn for å skaffe det man trenger.

Naturalhusholdning

Naturalhusholdning vil si at et samfunn selv produserer det som trengs for å opprettholdes. Slike samfunn er ofte basert på jordbruk, jakt og fiske. Byttehandel er da en mulighet for å skaffe seg ting man trenger men ikke selv produserer.